Karate (karate-do)

Karate kan oversettes med «tom hånd» eller «kinesisk hånd». På Okinawa var det fra gammelt av utviklet et kampsystem som ble kalt tode (eller tote - kinesisk hånd). På grunn av hyppig kontakt med det kinesiske fastlandet ble denne stilarten påvirket av sørkinesiske kampsystemer, som ble kalt chuan fa (kungfu). Det førte til utviklingen av en ny stilart på Okinawa, som ble kalt te. Siden våpen var forbudt for bøndene på Okinawa, bestod dette systemet i all hovedsak av våpenløs kamp eller kamp med bruk av jordbruksredskaper.Hver by på Okinawa hadde sin egen te-stilart. Men det var først og fremst stilartene fra tre byer som ble dominerende. Det var shurite, nahate og tomarite. Disse stilene har dannet grunnlag for flere av dagens karatestiler.

Karate har utviklet seg til å bli en populær konkurranseidrett over store deler av verden. Karate er også godkjent av IOC. Det internasjonale IOC-godkjente særforbundet for karate er World Karate Federation (WKF er verdensforbundet som organiserer konkurransekarate. WKF er godkjent av IOC og har i dag 175 medlemsland), som arrangerer VM og EM i semikontakt-kamp (kumite) og mønster (kata). Norges Kampsportforbund arrangerer i tillegg egne fullkontakt-konkurranser på nasjonalt plan.
Karate-utøvere bruker hvite drakter med belte rundt livet. Beltefargen viser utøverens nivå, og det finnes 7-10 grade (kyu) før det svarte beltet og deretter 9 grader (dan) av det svarte beltet.

Det finnes mange stilarter eller skoler (ryu) innenfor karate.

Kihon (grunnteknikker)

Denne delen består av grunnleggende trening, hvor man lærer de grunnleggende spark-, slag- og blokkeringsteknikkene. Disse repeteres og terpes, slik at de stadig blir bedre og mer naturlige. Man trener både på enkeltteknikker og teknikker satt sammen i kombinasjoner. God basic er grunnsteinen for videre utvikling i kata og kumite.

 

Kata (mønster)

Kata er selve hjertet i de fleste karatesystemene, selve arven fra "gamledager". En kata består av en rekke teknikker og bevegelser, satt sammen i et fast mønster som skal simulere en kampsituasjon. Antallet teknikker varierer fra et tyvetalls til 50-60 teknikker, forskjellig fra kata til kata. Det som er viktig for at en kata skal være en kata, er ikke bare å kunne teknikkene godt. Det gjelder også å ha god styrke ikke bare i slag og spark, men også i blokkeringer. Armer og ben må gå synkronisert slik at ikke armene kommer før bena eller motsatt. Kampropet Kiay er også viktig. Dette kampropet blir gjentatt to eller flere ganger i en kata, ved et "høydepunkt". Kampropet er også en viktig del av kataen, og meningen er å skremme motstanderen og å bygge opp eksplosivitet og troverdighet i kataen. Ordet Kiay betyr å "rope". De fleste teknikkene er kamuflerte selvforsvarsteknikker.

 

I karate regner man vanligvis med 26 kataer, selv om det eksakte antallet er uvisst. Kataene kan sammenlignes med en database, hvor all informasjon ligger lagret. Denne informasjonen er alt fra enkle selvforsvarsteknikker til mer avanserte detaljer og ideer. Det er vanskelig å si med sikkerhet når de forskjellige kataene oppstod, men man vet med sikkerhet at noen av dem stammer tilbake til 1600-tallet. Det har også blitt hevdet at noen strekker seg tilbake til Kina og Shaolin-tempelet. For å kunne gradere videre til neste grad, skal du gjennom din grads kata. Om Sensei godtar din kata, og du presterer bra under Kumite, vil du gå én grad høyere opp i systemet.

 

Kumite (kamp)

Kumite er kampdelen i karate. Tidligere kunne dette gå ganske hardt for seg, spesielt i tiden før og under 2. verdenskrig. En vanlig treningskamp kunne da ofte resultere i brukne ribbein, utslåtte tenner, knekte neser og det som verre var. Forståelig nok forsøkte man siden å finne en tryggere måte å trene kumite på. Full kontakt var ikke forsvarlig (i Kyokushinkai-stilarten har fullkontakt fremdeles en stor plass i konkurranser i dag), ingen kontakt var ikke realistisk nok, og boksehansker og vester hindret teknikker og bevegelse. Man kom til slutt fram til det vi i dag kaller "skintouch".

D.v.s. at man lærer å kontrollere teknikkene sine til en slik grad at man stopper slaget idet man berører motstanderen. Dette krever selvfølgelig god kontroll og beherskelse, og det er en av grunnene til at kihon (basic) er så viktig. I karate legger man stor tyngde på det å beherske teknikkene riktig, slik at ingen kommer til skade. Slagene er kun ment for å skape et visst bilde av hva som hadde skjedd i fri kamp. Man begynner kumite-trening først med avtalte teknikker og går gradvis videre til fri sparring.


Shotokan-karate

Shotokan-karate ble grunnlagt av Gichin Funakoshi (1868-1957). Funakoshi var selv fra Okinawa og trente under mesteren Yasutsume Azato. Gjennom sine studier skapte han shotokan-karate. Funakoshi brukte pseudonymet Shoto, derfor navnet shotokan («Shotos vei»). I dag er shotokan en av verdens mest utbredte karatestiler.


Shotokan-karate er organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg har vi

disse tekniske grupperingene i Norge:

  • Japan Karate Association (JKA)
  • NorgeNorges Shotokanforbund
  • Norges Tradisjonelle Shotokan Forbun

Kyokushin(kai)-karate

Kyokushin(kai)-karate ble grunnlagt av Masutatsu Oyama (1923-1994). Oyama var født i den sørøstre delen av Korea, og det opprinnelige navnet hans var Choi Young Li. Under oppveksten studerte han flere koreanske stilarter. Da han i en alder av 13 år ble sendt på skole i Japan, begynte han sine karatestudier under Gichin Funakoshi. Han studerte senere goju-karate, stilen til mesteren Sodeiju. Etter militærtjenesten isolerte han seg flere ganger i fjellene, der han brukte tiden til å trene og utvikle kyokushin-karate.

Kyokushin-karate regnes som en hard og sterk stil, og konkurransene går etter knockdownregler (fullkontakt). Kyokushin-karate er i dag organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg har vi disse tekniske grupperingene i Norge:

  • Norges Kyokushinkai Karate Organisasjon (NKKO)
  • International Federation of Kyokushinkai (IFK), Norge
  • Shinkyokushinkai Norge

Shorinryu-karate

Shorinryu-karate er en fellesbetegnelse for stilartene shuri og tomari på Okinawa, som er den største av Ryukyuøyene sør i Japan. Felles for stilartene som benevnes shorinryu, er at de legger vekt på hurtighet, smidighet, bevegelighet og evnen til å kombinere teknikker.

På japansk finnes det flere måter å skrive shorinryu på, som hver gir forskjellig mening. Navnet kan blant annet oversettes med «liten». Det kan oppfattes som et symbol på at teknikkene skal utføres etter prinsipper som kan minne om en ung furukvist: ettergivende når den bøyes, men kommer tilbake med snert i kontringen. Leser vi tegnene på kinesisk, blir uttalen shaolin, som også er navnet på det kinesiske klosteret som kan være utspring for alle kampsystemer.

Shorinryu er i dag organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg finnes den tekniske grupperingen Shorinryu Karate Association Norway (SKAN).

 

Nanbudo

Nanbudo er grunnlagt av Doshu Yoshinao Nanbu (1943-). Doshu Nanbu ble født i Kobe i Japan. Han vokste opp i et martial arts-miljø (krigskunstmiljø) der både faren, bestefaren og onkelen var kampkunstutøvere. Det førte til at Doshu Nanbu fikk erfaring i flere stiler. I 1968 fikk han ansvaret for utviklingen av shukokai-karate i Europa. På grunnlag av sine erfaringer fra flere former for shukokai og kampkunst skapte Doshu Nanbu en ny stil, sankukai, som senere fikk navnet nanbudo. Denne stilen introduserte han i 1978. Nanbudo er i dag organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg finnes den tekniske grupperingen Norges Nanbudo Forbund (NNF).

 

Wadoryu-karate

Wadoryu ble grunnlagt av Hironori Ohtsuka, som hadde bakgrunn fra jujutsu og karate. I 1934 grunnla han sin egen stilart, wadoryu. I 1972 ble Ohtsuka tildelt Meijin-tittelen av den keiserlige familien. Wadoryu er mer opptatt av teknikk, hurtighet og spenst enn av bruk av rå muskelkraft. Wado betyr «fredens vei». Stilarten er en blanding av karate fra Okinawa og japansk jujutsu. Wado-karate kjennetegnes av hurtige teknikker, naturlige stillinger og hurtige kombinasjoner av teknikker. Wadoryu er i dag organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg finnes de tekniske grupperingene Wado International Karate-do Norge (WIKN) og Wadoryu Norge.

 

Shitoryu-karate

Shitoryu ble grunnlagt av Kenwa Mabuni (1889-1952). Denne karateformen er en blanding av shurite og nahate, men har også innslag av andre stiler. Slik sett har shitoryu prøvd å bevare alle aspekter av den originale karaten fra Okinawa. Stilene shurite og nahate har fått navn etter to av byene på Okinawa. Shitoryu er i dag organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg finnes den tekniske grupperingen Kofukan Norge.

 

Chitoryu-karate

Chitoryu ble grunnlagt av Tsuyoshi Chitose (1895-1984). Chitose var født på Okinawa, og bare sju år gammel begynte han å trene karate. Han trente også på den mindre kjente kampkunsten ti. Ti kan minne mye om tradisjonell dans fra Okinawa og har fellestrekk med aikido. Teknikk fra ti har en viktig plass i chitoryu-karate. Chitoryu er organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg finnes den tekniske grupperingen Chito Ryu Norge.

 

Gojuryu-karate

Gojuryu ble grunnlagt av Miyagi Chojun (1888-1953). Han vokste opp på Okinawa, der han trente under mesteren Kanryo Higaonna. Man kan si at det var Higaonna som egentlig utviklet denne stilen, men Miyagi som gav den navnet gojuryu. Go betyr «hard», og ju betyr «myk». Gojuryu kan føres tilbake til de kinesiske stilartene og har ikke gjennomgått særlig store forandringer, slik de fleste andre stilarter har. Gojuryu-karate er organisert i Norges Kampsportforbund, karateseksjonen. I tillegg finnes den tekniske grupperingen International Organisation of Gojuryu Karate Federations (IOGKF), Norway.

 

Seidokan-karate (dentokan-karate)

Grunnleggeren av seidokan var Toma Shian (1930-1971). Toma var født på Okinawa og trente blant annet gojuryu-karate under Miyagi Chojun. Da han grunnla seidokan, innførte han mer grep, kast og våpen enn det han opprinnelig var blitt opplært til av sine tidligere mestere. Stilarten har senere fått navnet dentokan.

 

Karate, for hvem?

 

Karate er en kampkunst som passer for de fleste og for alle aldersgrupper. Treningen i de ulike karate-stilartene tar utgangspunkt i hver enkelt utøvers ferdighetsnivå, målsetting og individuelle forutsetninger. Ønsker man å konkurrere på toppnivå, er det en klar fordel å begynne i ung alder. Ønsker man derimot å lære selvforsvar og samtidig komme i bedre form, er karate noe som passer for alle.

Karatetrening har vist seg svært gunstig for unge med konsentrasjonsvansker. Det finnes flere eksempler på barn med ADHD som har vist klar bedring etter å ha trent karate. Karatetreningen gir også bedre koordinasjonsevne, og ikke minst er den en god og helhetlig trening for både kropp og sinn. Karate er organisert av Norges Kampsportforbund, karateseksjonen

Fra galleriet

Terminliste

No events

Disipliner i Taekwondo

Poomsae - Mønster

 

Kyorugi - Kamp

 

Ho Sin Sul - Selvforsvar

 

Kyokpa - Brekking

poomse_198x96   kamp_198x96   selvforsvar_198x96   brekking_198x96
Poomsae er selve byggesteinen i taekwondo. Disse mønstrene har utviklet seg over mange år og de tjener mange praktiske hensikter i den daglige treningen...   Fri sparring er en av de mest stimulerende og produktive øvelsene i kampsport; både fysisk og mentalt. Fri kamp er en olympisk gren...   Prinsippene bak selvforsvars-teknikkene i taekwondo er å kunne forsvare seg selv uten nødvendigvis å påføre opponenten skade...   Brekking har tradisjonelt vært brukt for å teste utøveres styrke i teknikkene. I dag er brekking et viktig moment i oppvisninger og gradering.
Les mer om poomsae...   Les mer om kyorugi...    Les mer om hosinsul...
  Les mer om kyokpa...