Ordet Budo ble først kjent for Japanerne gjennom de klassiske Kinesiske skriftene. For Kineserne betydde ordet flere ting, men viktigst var betydningen ”regjeringsadministrasjon”, som inkluderte både sivile og militære affærer.

Kineserne la også i kortene at akademisk kunnskap og militære ferdigheter skulle gå hånd i hånd. Fra gammelt av synes det som om Japanerne aksepterte den Kinesiske betydningen, men etter Kamakura perioden (1185-1336) ble betydningen av Budo i Japan innskrenket til det å regjere en nasjon med militære styrker.

 

I løpet av den voldelige perioden som strekker seg spesielt fra midten av det 14. århundre til slutten av det 16. århundre ble uttrykket Budo også forbundet med treningen av de klassiske displiner og av enkelte verdier innen Bushido, som da var krigernes æreskodeks. Lojalitet og mot på slagmarken ble selve idealet for krigerne. Daidoji Yuzan skrev allerede i 1686 (Budo Shoshin.shu) at essensen i Budo var synonymt med æreskodeksen til den klassiske Japanske krigerstand.

”Opprettelsen” av klassisk Budo ble bekreftet ved at man forandret ideogrammet og suffikset Jutsu (kunst) i ordet Bujutsu til Do (vei). Denne forandringen varslet at flere ønsket å få en bedre forståelse av sitt eget sinn gjennom dyrkingen av kampkunstene, med selvrealisering som det endelige mål, i motsetning til de som trente kampkunst utelukkende med tanke på strid. Selv om det teknisk sett var Bujutsu, var ikke klassisk Budo ment som trening til strid, men snarere som en måte å oppnå dypere forståelse av egoet, menneskets eksistens, naturen og for å oppnå selvperfeksjonering.

Det var anerkjent å trene Budo, ettersom målet med treningen hadde langt mer status enn målet med Bujutsu treningen. Dette hadde sammenheng med at Japan under Tokugawa shogunatet (regimet) var inne i en fredelig periode og krigerne fikk ikke samme reelle stridserfaring. Majoriteten mente at man ikke utelot noe essensielt når stridsaspektet ble underordnet.

De klassiske Budo disipliner ble skapt av mennesker som strevde etter å sette en forbindelse mellom kreative aktiviteter og fortidens idealisme. Klassisk Budo, i likhet med Bujutsu, hadde derfor dype røtter i Føydaltidens kultur. Det er imidlertid helt essensielt for forståelsen av begrepet å vite at Budo ikke ble til som et slags sosialt tidsfordriv/rekreasjon, konkurranseidrett eller oppvisningsmetode, men snarere som en metode til selvutvikling.

Moderne Budo er stort sett produkter av det 20. århundre som bygger på de gamle prinsippene i klassisk Budo. Budo kan inndeles i ”kobudo” (klassiske metoder/systemer - inntil 1868) og ”shinbudo” (nyere/ moderne metoder/systemer).

I Japan utgjør følgende budo-disipliner ”de 9 store”;

• Aikido
• Judo (Norges Judoforbund er eget særforbund i Idrettsforbundet)
• Karate
• Shorinji kempo
• Kendo (inkl. Iaido), (Kendo er organisert i NIF´s fleridrettsutvalg)
• Jukendo
• Sumo (Sumo er organisert innen Norges Bryteforbund i NIF)
• Naginatado

I tillegg kommer jujutsu, ninjutsu, kenjutsu og kyudo m.fl. Det finnes også mange stilarter/avarter av de ulike budo-grener.

Enkel terminologi
Budo   = stridsvei/metode   
Bujutsu = stridsteknikk/system

Bu  = strid/krig, i betydningen å stanse eller hindre dette
Do  = vei, metode for egenutvikling
Jutsu  = teknikk/system, ment for reelt bruk

Japanske kampkunster og stiler: budo, bujutsu, bugei

Sentralt i utviklingen av dagens budo står bujutsu og Okinawa te.

Bujutsu
Bujutsu er betegnelsen for stridsteknikker/systemer som ble utøvd i krigstid på fastlandet hovedsaklig på 1200- til1600-tallet. Stridsteknikker ble utviklet i militære institusjoner (bujutsu ryu)  og de mest dominerende bujutsu var kyujutsu (bueskyting), sojutsu (spyd og lanse) og tojutsu (sverd og kniv). Det ble utviklet en æreskodeks for krigere (bushido) som sammen med stridsteknikkene (bujutsu) utgjorde den totale stridsmetode (bugei).

Fra 1600-tallet ble det mer fredstid i Japan og stridsmetodene endret gradvis form. Mer ubevæpnede teknikker fikk sin renessanse og metodene utviklet seg fra ren stridskunst til mer karaktérdannende og forebyggende kamptrening (budo).

Som en syntese av datidens kampmetoder ble judo (Judo er organisert i eget særforbund i Norges Irettsforbund -NIF) i sin originale form (Kodokan) etablert i 1882 av Jigoro Kano og så seint som i 1942 ble aikido formelt etablert av Morihei Ueshiba

Okinawa te
Okinawa, del av Ryukyu-øyene, var sentrum for utviklingen av den kinesiskinspirerte kampmetoden to-de som fikk benevnelsen Okinawa te og seinere karate jutsu på 1800-tallet. Det er uklart om lokalbefolkningen brukte karate jutsu i forsvar mot undertrykkelse, men teknikker med bl.a. ulike jordbruksredskaper har blitt utviklet på Okinawa og klassifisert som kobu jutsu (seinere som Okinawa kobudo).

Så sent som i 1935 ble karate jutsu endret til karate-do eller bare karate av Gichin Funakoshi, som omtales som den moderne karates grunnlegger.