Selvforsvar er ingen moderne "oppfinnelse". Dets opprinnelse går tusener av år tilbake i tiden. Menneskets største fiende har alltid vært mennesket selv, og historien er nesten en ubrudt kjede av voldshandlinger. Det enkelte menneske har alltid måtte flykte angrep både på egen person og eiendeler fra andre mennesker. Forsvar mot angrep har i historien vært kjent like lenge som de første angrep. Hvordan de første primitive, våpenløse selvforsvarsformer har oppstått vet man ingenting om. Tilfeldigheter har nok medført at enkelte personer har oppdaget verdien av bestemte grep, manøvrer eller kast og deretter videreutviklet dette. Første gang man hører om slike selvforsvarformer er i Østen, hvor tibetanske munker brukte dem til å holde voldsmenn unna deres eiendeler og eiendommer. Munkenes religion forbød dem all bruk av våpen, og de ble derfor nødt til å tenke ut "snille" forsvarsåter med bare nevene. Dette var deres eneste utvei når klosteret eller deres eget liv stod i fare.
Senere hører man om selvforsvarsformer i Japan, hvor de antakelig har kommet fra Tibet via Kina. I en periode ble de hemmeligholdt. De var kun kjent av det japanske aristokrati, den japanske adelsstand og en krigerkaste, samuraiene. Adelsstanden misbrukte teknikkene til å pryle stenderbøndene med og samuraikrigerne brukte dem som "våpen" i kamp. I det 16. århundre ble selvforsvarsformene alminnelig kjent, og siden har de vært tilgjengelige for alle. De ble nå satt i systemer og rendyrket, og det ble opprettet skoler hvor de ble videreført fra generasjon til generasjon. Det best kjente av disse gamle systemene er Ju-Jitsu, som er kjent over nesten hele verden, og som er utgangspunktet for både Judo og Karate. Utviklingen har altså gått fra det nødvendige og urgamle selvforsvaret over til det vi i dag velger å karakterisere som kampsport.
Ulike verdier av selvforsvar
I Taekwondotreningen har selvforsvar eller hosinsul en viktig plass. Men vi som har trent dette i flere år, ser at selvforsvar også burde være en viktig ingrediens i kroppsøvingsfaget i skolen. Dette ut i fra flere hensyn.
Fysisk og motorisk utvikling:
Øvelser og teknikker som inngår i selvforsvars øver opp elevenes fysiske og motoriske utvikling. Generell styrke i overkroppen, balanse, og utvikling av grovkoordinasjon, er bare noen av disse bidragene. I tillegg vil elevene få trening i det å ha fysisk kontakt med, og å forholde seg til andre mennesker.
Motivasjon:
Elever som kan ha avesjoner mot kroppsøving, kan gjennom slik undervisning bli motiverte til deltakelse både i selvforsvarsundervisning og annen kroppsøvning. Dette fordi selvforsvar er noe nytt, spennende og utradisjonelt i skolesammenheng. Ungdom har ofte vel så stor kjennskap til temaet som læreren, og kunnskapen hentes ikke fra bøker, men fra gata. Vold og selvforsvar er noe som elevene ofte kjenner igjen fra sin egen hverdag og nærmiljø, og derfor vil det være lettere å engasjere dem i skolen gjennom slik undervisning.
Empati:
Gjennom fysisk kontakt med andre mennesker, vil elevene få en forståelse for egne og andres fysiske og psykiske reaksjoner. I dagens samfunn er elevene sulteforet på menneskelig kontakt, og vet følgelig heller ikke hvordan slik kontakt skal utøves.
Trygghet:
Gjennom at elevene får kunnskaper i å forholde seg til andre mennesker og til egen kropp, noe som igjen vil bygge opp en økt trygghet. Denne tryggheten har positive ringvirkninger både i skole og fritid. En trygg person har mindre behov for å hevde seg selv, og finner lettere sin plass i det sosiale nettverket.



