Iblant kan man se hvem som skal vinne en kamp, allerede før kampen har begynt. Det stødige blikket - roen - den avspente muskulaturen. Et bilde av konsentrasjon og selvsikkerhet. De gamle mesterne kaller det “et sinn som vann”. Det er en form for mental konsentrasjon som kan sammenlignes med en stille vannflate. Hver bevegelse hos motstanderen reflekteres i flaten og avslører hans hensikter. Men sinne må være rolig, ellers blir vannflaten opprørt og forvrenger virkeligheten.

Jeg kjente meg helt rolig, selv om pulsen dunket i tinningen - en svetteperle rant nedover ryggen min, jeg kjente det tydelig - kroppen kjentes avspent og det liksom pirret i musklene. Jeg så min motstander helt glassklart - til og med pulsen ved halsen hans. Det var som om vi befant oss i et glassbur - til og med lyden virket høyere. Jeg tenkte absolutt ingenting:

Ett eksempel på den totale konsentrasjon, før en stridssituasjon. En trenet kropp - klar til kamp, der den konsentrerte medvitenhet sender lynraske signaler til det lager av inntrenede teknikker som bare er rå verktøy til hjernens kompliserte mekanisme.

Karakteren

Den fysiske treningen må ha et endelig mål. De indre svakheter må overvinnes før man tar for seg den ytre fienden. Ofte er man sin egen største fiende. Man må bli kjent med seg selv, hvordan man reagerer før ulike situasjoner - å tenke logisk og beholde roen, selv om det skjer noe uventet. Å utsette seg for hard fysisk trening er noe som styrker karakteren. Smerte behøver ikke alltid være negativt. Å arbeide seg gjennom en “smertsom” treningsøkt alene styrker viljen. Det samme gjelder psykisk påkjenning. Når man har kommet seg gjennom krisen oppdager man at det har skjedd en forandring. Man får andre verdifulle idealer og psyken har blitt bedre. Man har blitt sterkere. Og det trenger vi i dagens samfunn, der det psykiske presset blir hardere og hardere. Den fysiske smerten derimot, utsettes man nesten aldri for i vårt moderne samfunn. En smerte som man selv har valgt, og selv skal bekjempe, er nyttig, innen visse grenser selvfølgelig. En påtvunget smerte som f.eks. tortur, er helt klart negativt og bryter ned en menneske sin psyke.

Før kampen

Før en viktig kamp forbereder kroppen seg med visse ting. Blodomløpet omdirigeres til de indre, viktige organer - man blir blek. Fordøyelsen slutter å fungere - dette også for at blodet trengs på viktigere steder. Adrenalinet frigjøres for å forberede kroppen på maksimal anstrengelse. Endomorfinet frigjøres, noe som demper smerte. Alt uviktig i omgivelsen forblekner og konsentrasjonen øker. Kroppen er klar for kamp. Iblant kan det hende at nervøsiteten overgår i ren og skjær skrekk. Kroppen får for mye adrenalin, og armer og ben føles tunge som bly. Man føler seg svimmel og kvalm.

Aggresjon

Aggresjon er en normal følelse som man må akseptere. Fortrenger vi aggresjon, så vendes den imot oss selv og forgifter sinnet. Fortrengt aggresjon lagres, til trykket blir for stort og den kommer ut ukontrollert. Vi må altså la aggresjon komme fram, så den både synes og høres. Mange budoutøvere, spesielt de som er tilhengere av den østlige tankegang, lever i den villfarelse at man skal fortrenge sine følelser i alle sammenhenger. Dette er etter min mening feil.

Man kan kontrollere reaksjoner som panikk, redsel og til og med aggresjon på en måte så man ikke lar dem ta overhånd, man er redd og man er sint; og man aksepterer at man er det - man fornekter det ikke. Her er det en viktig forskjell. Å fornekte og fortrenge er ikke det samme som å kontrollere. Følelser forsvinner ikke, slik mange tror. For å lykkes må man være et helt menneske, med alle følelser i behold. Det finnes ingen snarveier - ingen superfilosofi - ingen hemmelig kampkunst som gjør deg uovervinnelig. Bare trening og atter trening.